Lang forelskelse. PANG! Er det over?

Hun kjente det varme blodet bruset gjennom den iskalde kroppen hennes utenfor skolen i vinterkulden. Denne følelsen hadde hun hver gang hun så Tobias. Følelsen vokste for hver dag som gikk, helt siden han var ti år, da var Eline ni år. Det er fem år siden.

Han spilte fotball, var blant de beste spillerne. Veltrent kropp, mørkt hår, nøttebrune øyne og hans utseende gjorde ham til skolens kjekkeste gutt. Han var gutten alle jenter ville ha, men som ingen kunne få.

Eline var på vei opp trappen til naturfag timen da noen ropte på henne bakfra. Hun snudde seg og der sto Tobias. Hun kjente at hun ble varm i hele kroppen, og ansiktet var nok like rød som en tomat. ”Blir du med ut på fredag eller?” ”Ja,” sa Eline raskt. Det var først etterpå at hun innså at det faktisk var Tobias som ba henne ut. Men tenkte han venner eller noe mer?

Da fredagen kom var Eline nervøs, ikke bare litt, men veldig. De hadde avtalt at de skulle møtes hos henne klokken syv. Nå var klokken bare fem og Eline hadde allerede sminket seg, ordnet håret og kledd på seg den lårkorte kjolen hun kjøpte dagen før.

Omsider ringte det på døren. Der sto ikke bare Tobias, men også resten av kameratene som han pleier å henge med på skolen. Eline ble overrasket og klarte ikke å presse fram et ord. ”Kommer du da eller?” ”Ja,” sa Eline litt usikker. Hun slengte med seg kåpen sin og fulgte med, hvor de var på vei visste hun ikke, men hun følte det på hele kroppen at noe ikke var riktig.

Det var høst, kjølig og mørkt. Eline ville egentlig bare avlyse alt sammen og gå hjem, for noe føltes veldig galt. Men hva hvis Eline tar feil, og så vil rykter gå over hele skolen hva slags idiotisk person hun er. Eline fulgte fortsatt på og snudde ikke.

”Du sier ikke noe, er du sjenert eller?” Sa Tobias. ”Ehh… Nei, jeg bare… Har ikke så mye å si,” Sa Eline. ”Glemte kanskje å si at kameratene mine fulgte med, håper det ikke gjør noe?” ”Ja, du gjorde det, det går greit.” Egentlig var det ikke greit, overhodet, Eline trodde de skulle være alene, men der tenkte hun nok feil.

Da de hadde gått forbi den stengte pizza restauranten, Carlsone, fikk Eline bind for øynene. ”Hva gjør dere? Jeg vil ikke, slutt, jeg vil hjem!” Sa Eline litt redd. ”Slapp av da, det er ikke farlig, vi vil bare overraske deg, ikke vær pyse!” Sa Tobias litt lattermild. Eline prøvde å stritte i mot, løpe hjem, men guttene holdt henne igjen. Hvor var de på vei? Ville guttene skade henne?

Eline visste ikke hvor hun ble ført, men hun kunne kjenne kvister under bena som knakk når hun gikk på dem. Kunne det være den mørke skogen bak pizza restauranten?

”Hvor fører dere meg?” Sa Eline redd. ”Til et sted hvor ingen kan forstyrre oss!” Sa Tobias før de slang henne brått ned på bakken.

De begynte å kaste stein på henne. Først små stein, så større og større. Det gjorde vondt og Eline begynte å blø da steinene traff henne kraftig på kroppen. Hun skalv og den kalde bakken gjorde henne kald i hele kroppen hennes. Hun var skuffet og såret av gutten hun trodde var snill og god på innsiden, den siden hun håpet hun en gang ville føle.

”Hvorfor gjør du dette mot meg Tobias, jeg trodde du var grei og ville være sammen med meg?” Fikk Eline presset fram ut av de smale, blå leppene hennes. ”Hold kjeft dritt jente, jeg har aldri likt deg, jeg spilte, så jeg kunne få deg med hit og gjøre slutt på deg, du er en pest og en plage, du fortjener ikke å leve, ingen liker deg og ingen kommer til å merke at du er borte, du har alltid vært like sjenert og anonym!” Eline følte at de sårende ordene ble kastet på henne som de tunge steinene guttene kastet på kroppen hennes. Hun hadde jo aldri gjort noe galt mot noen, hvorfor de ville skade henne kunne hun ikke forstå.

Eline var redd for hva guttene ville gjøre, de sa de ville drepe henne. Klart hun hørte det. Men det var som ingenting betydde mer, de onde ordene som kom fra gutten hun elsket mest gjorde henne tom og livløs. Like livløs som de nakne høsttrærne. Hun ville ikke leve lenger, det var som det ikke var mer å leve for. Han hun levde for var ikke der lenger, hjertet var knust som et skjørt glass noen knuste med bare hendene sine, eller bare ord. Så skjørt var hjertet til Eline. Ingenting betydde noe mer.

Tobias trakk fram en revolver, en liten svart. Men stor nok til å være veldig farlig. Eline satt der med den melkehvite huden sin på den kalde høsbakken full av kvister, uviten om at en kaliber 38 skulle drepe henne.

”PANG,” sa det fra den lille skogen. ”Kom’a,” vi stikker sa Tobias og alle guttene løp raskt ut av skogen. Eline skvatt og hodet falt ned på bakken som en stor, tung melpose. Kulen traff henne i skulderen. Pulsen ble raskere, og det var vanskligere å puste. Alt rundt henne ble uklart, hun følte seg svimmel og det føltes som noen hamret hardt på hodet hennes.

Blodet pipplet ut av skuldren og ga farge til den iskalde bakken. Blodet minnet om hjertet hennes som hadde smeltet, slik føltes det også ut. Det varme, knallrøde blodet varmet den melkehvite, kalde huden til Eline.

Eline kjempet, hun hadde alltid vært en jente som aldri ga opp. Denne gangen visste hun ikke om hun var like hard som foreldrene beskrivet henne. Hun ga sakte opp, det virket ikke som det var noe håp. Livslysten i henne hadde sluknet, det var det Tobias som sørget for. Eline hørte svake lyder i det fjerne, lyder som hun ikke helt kunne finne ut av, hun var snart borte. Kunne det være sykebilen som var på vei?

De krystallblå øynene hennes sank stadig lengre og lengre ned, til de var helt lukket. Den klare midnattsmånen skinte på den spinkle kroppen til Eline. Var dette over for Eline, den sjenerte jenta, med den utadvendte siden inni seg som bare ventet å komme ut?

Innleggstittelen er overskriften. Jeg fant ikke ut hvem overskrift jeg skulle ha og den skulle være på 6 ord, som forklarer hva hele novellen handler om. Hvis noen har en bedre, så kom med den. Det er bare hyggelig.